trading roses for the real world

hva er det som går og går og går og går og kommer til kanskje hundre dører?

bøssebærer-maia og bøssebærer-jannicke.


det er ingen smal sak å finne abbedikollen. det er heller ikke bare bare å finne gråbrødreveien - men i dag har vi gjort begge deler. og vi har ringt på samtlige hus i de to veiene og sagt heigårdetbravildustøttetvaksjonenjamensåbradatusentakkhaenfinsøndag ganske mange ganger. en gjennomsnitlig søt jente som åpnet døren i det ene huset jeg ringte på ropte dette inn til moren sin: "mammaaaaa, det er en dame her som skal selge penger til saksaksjonen." det var fint. og jeg ringte på abbedikollen 5 og der bodde det en svensk dame som jeg tror lager barnebøker, men nok av dét, det var ikke den svenske kvinnens yrke som var poenget, poenget med abbedikollen 5 var at mor og far bodde der da de var litt unge og jeg vurderte en stund om jeg skulle slå av en prat med den svenske kvinnen og fortelle henne at mine foreldre hadde bodd der hun i dag bor, men hun var ikke så voldsomt hyggelig og jeg bestemte meg for å la det være. men ja. vi har altså gått. sykt langt. fire timer langt for å være spesifikk. men alle er så snille. og de gir kjempemasse penger. og det er fint. for verden og sånn. og da vi kom hjem, og fremdeles egentlig var ved relativt godt mot, begynte vi såklart å skulle gå opp trappene til leiligheten. etter et uforrykende tempo endte det med at vi kapitulerte i tredje etasje og tok heisen derfra til femte. og nå sitter jeg her. full av fiskegrateng (innvendig) og litt glad. fordi: jeg har god karma og fordi: fiskegrateng er ganske godt og naturligvis fordi: jeg har det ok.