trading roses for the real world

nå har jeg vært alene hjemme i fire dager og jeg kan ikke si jeg liker det. det er av en eller annen grunn så mange flere nifse lyder i leiligheten når ikke maia er her. og jeg blir så innmari paranoid at jeg til slutt er sikker på at det er elleve voldtektsmenn i klesskapet, tre-fire stykker under sengen og at min siste time definitivt har kommet. det er veldig vondt å ligge å tenke disse tingene så jeg har kommet frem til følgende: det eneste som hjelper er: overnattingsgjester eller å være ganske full når man kommer hjem om kvelden. i går benyttet jeg meg av sistnevnte hjelpemiddel. jeg var på julebord med jobben og det var gratis og fint og jeg fikk venner - blant annet fra (hold deg fast) tjølling, lena fra døden på oslo s' fødested. jeg klarte nesten ikke å slutte å le da han sa det. men altså. da jeg kom hjem var jeg for bedrukket til å huske at jeg egentlig var redd så jeg sovnet med en gang. for et triks:) og jeg våknet overraskende frisk og rask i dag tidlig, dusjet av meg juleborderiet og så kom vikt på besøk. vi begynte så smått å planlegge sommerens interrailferd mens vi spiste vaniljesaus med sjokoladepudding. jeg har: reisekriblinger i magen. og ganske masse vaniljesaus og sjokoladepudding.

men nå kommer maia snart hjem. vi er mye flinkere til å være samboere nå enn før og det er jeg så glad for. orker ikke å bli disse: de som var bestevenner i tyve år før de flyttet sammen og så klarte de å bo sammen i tre måneder og så flyttet de fra hverandre og snakket ikke sammen før de randomly traff hverandre på butikken i en alder av trettisyv og så seg nødt til å utveksle høflighetsfraser, sivilstatus og antall barn. ilu.

(og ps så sto jeg på eksamen og jeg er glad som en glad smed:))
juleferie da?

jeg lurer på hva han gjør i kveld. kanskje han er på kjærlighetsferie med den nye kjæresten sin. eller kanskje han ligger hjemme og har feber og nettopp kastet opp middagen han spiste tidligere i kveld. eller kanskje han akkurat i kveld har lyst til å bryte seg inn i et nytt hus.

kanskje han ikke engang tenker over det. "jøssenavn, i dag er det jammen et helt år siden jeg brøt meg inn hos hun derre jenta på fiskåtangen." nei, tror ikke det. men jeg tenker på det. jeg tenker på det hver dag. hver kveld når jeg legger meg og hver morgen når jeg våkner og det er dårlig luft på rommet fordi jeg ikke tørr å sove med vinduet åpent. i femte etasje. jeg håper at jeg hylte så høyt - og slo så hardt - at han fikk varige mén, men jeg tviler. jeg håper ikke han er på noen ferie, eller har noen kjæreste, jeg håper han ligger hjemme med feber - eller kanskje enda bedre; med kols. det er ikke bra for karmaen å håpe sånne ting for andre, men til helvete med dét. og til helvete med ham.

jeg får ikke sove. det får sikkert han.

det ble totusenogni i går natt. det skjedde ganske nøyaktig klokken tolv. jeg og vikt spiste middag med mamma og pappa og så kom even og lasse og vi tøyset og drakk mye rare ting - sammen med mamma og pappa - og klokken tolv vandret vi avsted til tuppen av fiskåtangen og drakk champagne og så på raketter og sa godtnyttårtakkfordetgamle og klemte alle små og store naboer og jeg ble løftet kanskje fire ganger (som jeg hater, men akutt elsket akkurat da) og jeg fikk et kyss av viktoria (på den veldig anti-whitetrash-måten) og slikt trekker ikke ned. etterpå gikk vi på fest til eirik og etterpå dét lekte vi nachspiel-leken hos meg og det var gøy og så var klokken halv syv og vi sa godnattsnakkes.

men nå er det altså neste år. eller det er det som i går var neste år. nå er det jo i år. årets første dag innebar følgende: jeg, vix, lasse og even spiste hamburger til frokost, så på mtv og sov litt i kjellerstuen til even, så gikk viktioria hjem og så kom martin og så spilte vi supernintendo i fem timer og så så vi en crappy film om gutter som sloss og så sov jeg og så voknet jeg og så gikk jeg hjem. en produktiv dag rett og slett.

nå ligger jeg i den gule stuen og har store sove-planer. det byr meg fremdeles sterkt imot å sove på rommet mitt, så stuen pluss en tent lampe i hjørnet er jatakk. drittskinnjakkemann. god natt.

det er ingen ukjent sak at jeg siden jeg var liten har hatt over gjennomsnittet lett for å bli skremt. sistnevnte innbrudd har jo ikke akkurat hjulpet på dét - jeg er tyve år og redd for å være alene hjemme. jeg var redd allerede da 18:30-nyhetene begynte i sted. jeg tørr ikke å dra fra leiligheten på vorspiel til maia/marte/stine/astrid fordi jeg må gå hjem igjen alene. jeg tørr ikke å gå på butikken for å kjøpe noe å drikke, jeg trippelsjekker at alle dører og vinduer er låst og jeg har en kniv ved siden av sengen. jeg har bestandig vært paranoid og forestilt meg mordere i klesskapet mitt, under sengen, bak bokhyllen - you name it. eneste forskjellen fra i dag og for én uke siden er at jeg i dag er en innbruddsopplevelse rikere og dermed har fått bekreftet at nei - slikt skjer ikke bare på film. helvete. skulle faktisk ønske han kunne funnet seg et annet vindu. håper noen ringer meg snart.

alt jeg vet er at han hadde svart skinnjakke. og caps. og jeg skrek - jeg skrek høyt. mens jeg slo og gråt.

omtrent to timer etter forrige bloginnlegg våknet jeg av lyder jeg i ettertid har forstått var lyden av et vindu bli brutt opp og vrengt ut av festene. mitt vindu. inn til mitt rom hjemme i kristiansand. skyggen jeg så var en manns - ålende inn av vinduet. mitt vindu. inn til mitt rom. jeg husker faktisk ikke helt hvordan jeg kom meg dit, men det neste jeg husker er at jeg sto ved vinduet og slo en mann som hang med overkroppen innenfor og bena utenfor vinduskarmen. jeg slo ham i ryggen og hodet. og jeg skrek. alt alt alt jeg kunne. jeg var redd. redd og sint. sekstifire prosent redd og trettiseks prosent sint. lamper veltet og han rev med seg alt som lå på kommoden ved vinduet før han tilslutt klarte å komme seg ut igjen - mellom vinduskarmen og det ødelagte vinduet. jeg hørte skrittene hans forsvinne - han løp ut av gårdsplassen og nedover bakken. jeg skrek fremdeles og jeg kan ikke huske når jeg sluttet.


alt jeg vet er at han hadde svart skinnjakke. og caps. og at han nå er en lommebok rikere. og at jeg ikke klarer å sove. og at jeg er redd og ikke har ledd på to dager.